Lusemidler påvist i villfisk

Illustrasjonsbilde: Illustrasjonsfoto: Sei ved havbunnen. Foto: Havforskningsinstituttet
Illustrasjonsbilde: Illustrasjonsfoto: Sei ved havbunnen. Foto: Havforskningsinstituttet

Oppdrettslaksen har lave nivåer av lusemidler og er trygg mat, viser en ny rapport. Prøver av villfisk og andre organismer som lever i området rundt anlegget viste rester av lusemiddel.

I samarbeid med Havforskningsinstituttet har NIFES undersøkt 80 enkeltprøver av laks fra kommersielle anlegg som behandlet med enten diflu- eller teflubenzuron. Prøvene ble tatt ved slutten av tilbakeholdelsestiden, det vil si tiden fra avsluttet behandling og frem til fisken kan slaktes. Alle prøvene var under grenseverdien som gjelder for laksefisk.

– I tidligere overvåkning har vi aldri funnet rester av diflu- eller teflubenzuron i oppdrettsfisk til konsum. I denne undersøkelsen har vi for første gang tatt prøver like etter tilbakeholdelsestiden, sier Bjørn Tore Lunestad, forsker ved NIFES.

Rester av lusemiddel i villfauna

Det ble også undersøkt 375 prøver av villfauna i varierende avstand fra et oppdrettsanlegg som behandlet fisken med lusemiddelet teflubenzuron. Det ble tatt prøver av bløtdyr, børstemark, krepsdyr og fisk. Prøvene ble tatt i tre omganger, under behandling, mellom 92 og 113 dager etter avsluttet behandling, og i perioden 235 og 249 dager etter avsluttet behandling.

– De fleste artene av villfisk som ble tatt i behandlingstiden, hadde rester av lusemiddel, sier Bjørn Tore Lunestad i en pressemelding fra NIFES.

Grenseverdi gjelder kun for oppdrettsfisk

Ved andre og siste prøvetaking ble det ikke funnet rester av lusemiddelet i villfisken. Men hos skalldyr og børstemark ble det fortsatt funnet rester. Hos børstemarken ble det funnet høye nivåer, selv 249 dager etter avsluttet behandlingstid. Børstemark lever i sedimentet på havbunnen, og kan være føde for krepsdyr og fisk.

– Grenseverdiene for slike typer lusemidler gjelder kun for laksefisk i oppdrett, men det er uheldig å finne rester i andre arter som ikke er målorganismer for behandlingen, sier Lunestad.

Les også: - Flubenzuron er ikke et mattrygghetsproblem 21.01.2013

Daglig inntaksgrense

Teflubenzuron er et stoff som har effekt på skalldannelse hos krepsdyr, og blir regnet som et lite giftig stoff for mennesker. I denne undersøkelsen ble de høyeste verdiene av teflubenzuron i villfisk funnet i sei. Sei er en fisk som vandrer mye i et område.

- Risikoen for at noen skulle spise så mye sei med høye verdier av teflubenzuron at det ville være utrygt, anses i utgangspunktet for å være liten, påpekes det i meldingen fra NIFES.

Men utfordringene med teflubenzuron knyttet til mattrygghet på sei vil være avhengig hvor mye stoffet brukes, og hvor mange anlegg i samme region som bruker det. I tillegg vil det være avhengig av hvor mye fiske det er i området, både fritidsfiske og kommersielt fiske. Teflubenzuron blir over tid utskilt fra både oppdrettsfisk og villfisk. Det betyr at sjansen for å finne rester i villfisk vil være størst under og kort tid etter behandling, heter det videre i meldingen.
 
Teflubenzuron brukes også i landbruket som plantevernmiddel for frukt og grønnsaker. EU har fastsatt en daglig inntaksgrense for teflubenzuron (ADI- verdi).

Dette vil si at med de høyeste verdiene av lusemiddelet som ble funnet i villfisk i denne undersøkelsen, måtte en person spist omtrent 450 gram sei daglig for å komme over denne grensen.

Da er det også en forutsetning at seien er eneste kilde til teflubenzuron, opplyses det fra NIFES.
 
Undersøkelsene er gjennomført i et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet og NIFES. Havforskningsinstituttet har hatt ansvaret for arbeidet med miljøeffekter, mens NIFES har arbeidet med problemstillinger som gjelder sjømattrygghet.

Les også: - Brysomme flubenzuroner 21.01.2013

Les mer
Flubenzuroner i fiskeoppdrett - miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk (pdf)

E-post