Å skumme fløten av verdenshavene

KRONIKK: Fiskeolje-saken som førte til at NHO-leder Paul Christian Rieber måtte gå av, er bare et av mange symptomer på en oppdrettsnæring som har vært fredet for lenge.

Av: Lars Haltbrekken og Gunnar Album, Norges Naturvernforbund

Riebersaken illustrerer igjen hvordan staten holder sin hånd over norsk oppdrettsnæring. Mens Paul Chr. Rieber måtte gå fra sitt verv i NHO og trolig må betale et tresifret millionbeløp i rest-toll, går den virkelige kunden, statseide Cermaq, fri. Rieber hadde aldri prøvd å skjule at han handlet med Vest-Sahara. Det som ikke var kjent var at fiskeoljen gikk til Cermaq og at Rieber leverte feilaktige tolldokumenter som skjulte dette. Da det ble klart at de ikke kunne slippe unna, sa Cermaq opp avtalen med Rieber.

Fra 1 juli må dermed Cermaqs fôrselskap EWOS finne fiskeoljen sin et annet sted. Det volumet som må erstattes er ikke lite. EWOS er Norges største fôrprodusent og produserer bortimot en halv million tonn i året. En femtedel av fiskeoljen som skal til for dette volumet kom fra Vest-Sahara. Det tilsvarer hele loddefangsten i Barentshavet i 2009. Hvor skal EWOS finne erstatningen for fiskeoljen fra Vest-Sahara når rundt ¾ av all verdens fiskeolje allerede går til oppdrett.

Situasjonen illustrerer statens dilemma. Det er nedfelt og vedtatt i alle relevante dokumenter at lakseoppdretten skal vokse. Denne veksten fører til et forbehov som bringer statens eget fôrselskap på kant med statens anbefalinger om å avstå fra handel med Vest-Sahara. Og verdens fiskebestander trenger sårt at nøkkelartene – de feite stimfiskene som gir oppdrettslaksen sin sunne omega 3-olje - får være i fred. Ikke minst i klimaendringenes tid.

Norske myndigheters innstendige ønske om vekst har vært større enn bekymringen for hva en slik eksplosiv vekst fører med seg. De nære båndene mellom næring og stat er synlige hvor man enn snur seg: Staten er eier 43 prosent av aksjene i verdens nest største lakseoppdrettsselskap, Cermaq. Statlige forskningsinsitusjoner som Havforskningsinsituttet driver næringsrettet oppdrettsforskning og Eksportutvalget for fisk, som er blitt et organ for å pushe norsk laks ut i verden, har sine folk ansatt på ambassadene i de viktigste markedene.  Da Naturvernforbundet ønsket å vise en kritisk dokumentarfilm om norsk oppdrettsnæring, slo ambassaden i Dublin alarm og sendte ut advarsel til mange utenriksstasjoner. Fiskeriministeren, landbruksministeren og fiskeridirektøren eier oppdrettsselskap og nåværende finansminister satt som styreleder i Cermaq fra 1997 til 2009. 

Fiskeoljen er oppdrettsnæringas, og dermed staten Norges, akilleshæl. Uten sunn fiskeolje, ingen sunn oppdrettslaks. Det går med nesten 3 kg villfisk kokt ned til olje for hver kilo laks Norge produserer. Dette gjør at fiskeri- og kystlandet Norge er blitt netto forbruker av fisk. Vi putter mer fisk inn i laksekjeften enn vi klarer å produsere av fisk til menneskemunnen, både fra oppdrettsanleggene og den ville fisken vi tar opp.

Fisk er de fattiges protein. Og mer presist; feit fisk med mye bein er de fattige av de fattiges protein. Sånn var det i Norge før og sånn er det i store deler av verden fremdeles. Det er denne fisken Norge støvsuger verdensmarkedet etter og bruker i laksefor. De sier det ikke er marked for denne fisken til menneskemat. Det betyr at laksen har større kjøpekraft enn de som trenger fisk for å få nok mat og å holde seg friske. Argumentet om at vi må ha lakseoppdrett fordi verden trenger sjømat faller derfor på sin egen urimelighet. Lakseoppdrett er å flytte fisk fra noen med lav kjøpekraft til noen som er rikere og resultatet blir mindre mat. Norge gjør dette med rundt 2,5 million tonn fisk i året. Norskeid oppdrett i Chile og Canada kommer i tillegg.

Den norske staten må innse at tilfellet Vest-Sahara ikke er en isolert hendelse i norsk oppdrettshistorie. Slike vil det komme flere av. Dette er lakseoppdrettens natur. Hvis Norge vil unngå slike skandaler i fremtiden, betyr det at vi må endre kurs fra en enøyd vekststrategi, til en mindre næring som også holder øye med miljøet og med andre mennesker. Alternativet er å fortsette som i dag - med en lakseproduksjon som er så stor at den krever mesteparten av verdens fiskefett for å holde seg flytende. Da er vi dømt til å være i evig konflikt med andre som trenger denne fisken, om det nå er fugl, hval, torsk eller andre mennesker.
 
Denne kronikken stod også på trykk i Dagens Næringsliv den 1. juli 2010.

E-post