DEBATT: Egil Øen svarer på kritikken som har blitt reist mot norske myndigheter, nylig gjengitt i avisen FiskeribladetFiskaren.
Av: Egil Ole Øen, rådgiver for Norske myndigheter i saker som omhandler avliving av sjøpattedyr
Hvalfanger Jan Kristiansen ble sist høst dømt av Hålogaland lagmannsrett for bruk av ulovlige fangstmetoder. I kjølvannet av saken er det skapt myter om fangstmetodene, med god hjelp av FiskeribladetFiskaren.
Ved fangst av vågehval er det av dyrevernmessige grunner påbudt å bruke sprenggranat ved avliving for at hvalen skal miste bevisstheten og dø raskt.
Granaten er festet foran på harpunen og sprenges (detonerer) når harpun med granat er trengt 65-70 cm inn i hvalen.
I åtte av ti tilfeller fortsetter harpunen etter sprengning til den er kommet helt gjennom hvalen.
Vågehvalen synker når den er død og harpunen har derfor to vinger eller «klør» som huker seg fast når linen strammes og den skutte hvalen hales inn.
Kaldharpun
Kaldharpun er navnet på en harpun uten sprenggranat, eller der granaten av en eller annen grunn ikke brukes til avliving.
Kaldharpun ble forbudt i hvalfangsten i 1984. Da hadde den blitt fordømt bl.a. av den Internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og var en viktig årsak til den sterke internasjonale motstanden mot den norske fangsten i 1980-årene.
Da jeg gjorde en registrering av fangsten med kaldharpun i 1980-83 viste resultatet at bare 1 av 6 (17 prosent) dyr døde relativt raskt. I gjennomsnitt levde hvalene i over 11 minutter og ble oftest omskutt både med harpun (17 prosent) og/eller rifle.
Da granatharpun ble påbudt i 1984, måtte alle skyttere og konsesjonærer delta i obligatoriske kurs som tok sikte på bl.a. å gi innføring i sikkerhetsmessige forhold, granatens funksjon og hvordan sprengstoffet avliver dyret.
I tillegg ble det gitt klare råd om fangstmetoden og anvisning om hvordan hval skulle påskytes for å få mulig best resultat. Senere ble det utarbeidet anatomiske plansjer av vågehval til hjelp for skytteren.
Alt fangstutstyr ble gjennomgått og forbedret. Kaliberstørrelse ble endret og ammunisjonen for rifle brukt til eventuell omskyting ble forbedret.
Forbedret granat
I 2000 ble det tatt i bruk en ny og forbedret granat som for uten under norsk fangst brukes til fangst av vågehval og storhval på Island og Grønland.
Kursene ble utvidet og gjentatt en rekke ganger, også flere ganger etter 2000 da den nye granaten ble innført. Siste kurs var i 2010.
På kurset har hvalfangerne blitt oppfordret til å skyte mot hvalen mest mulig fra siden og å sikte mot brystregionen.
Brysthulen som inneholder hjerte, lunger og store blodårer samt den i denne sammenheng meget sårbare ryggvirvelsøylen, har en høyde og lengde på ca 80 cm hos en middels stor vågehval og utgjør derfor det største raskt dødelige målområdet på hvalen.
Registreringer av 1662 vågehval skutt med godkjent granat i 2000-2002 viser avlivingsresultater som er langt over resultatene med kaldharpun.
Minst 8 av 10 (80 prosent) hvaler døde momentant. Ved treff i brystregionen døde nesten alle momentant.
Materialet representerte både små (4,5 m) og store (9 m) dyr skutt av bl.a. Jan Kristiansen. Det ble ikke registrert forskjeller i funksjon og effekt av granaten mellom de minste og de største dyra bortsett fra at de minste nesten alltid døde momentant.
Bare 0,5 prosent av hvalene måtte omskytes med kanon. Av dette kan en slutte, som i storviltjakt for øvrig, at det er våpenets kvalitet, påskytingsforhold og skytterens dyktighet som mer enn noe annet bestemmer resultatet.
Jan Kristiansen har innrømmet at han med hensikt og for å spare penger har skutt 12 hvaler på en slik måte at granaten ikke skulle gå av og dermed ikke fungere etter hensikten.
Dømt av lagmannsretten
For dette forholdet ble han dømt av lagmannsretten, som anså hans bruk som synonymt med bruk av kaldharpun.
Han hevdet at dersom små vågehvaler skytes i brystet, går harpun og granat gjennom hvalen før granaten sprenges og at detonasjonen dermed ikke har noen effekt, men kan påføre dyret ekstra lidelser.
Han skjøt derfor hvalen i hjernen/nakken og på en slik måte at harpunen ikke gikk så dypt at granaten detonerte.
Dette skal ifølge Jan Kristiansen medføre at hvalene dør straks. I flere innlegg og intervjuer i FiskeribladetFiskaren har han fremholdt at denne måten å fangste små hval på er den dyrevernmessig mest forsvarlige og at bruk av sprenggranat er unødvendig.
Lagmannsretten trodde ikke på Jan Kristiansen, og med god grunn.
Seigpining?
Men nå har altså journalist Terje Jensen i en kommentar i FiskeribladetFiskaren den 23. januar, kastet seg inn i debatten og gjentatt, eller skal en si «gjenopplivet», disse mytepregede påstandene om fangstmetodene, og hevdet at den anbefalte avlivingsmetoden med skudd i brystet resulterer i «seigpining» av hvalen.
En simpel påstand ovenfor de mange hvalfangerne som følger reglene og gjør det de kan for å avlive dyra så raskt som overhodet mulig.
Det er deres avlivingsresultater som har gjort at vi nå har fått aksept for de norske avlivingsmetodene for hval internasjonalt og at den norske fangstmetoden og ekspertisen anbefales brukt av andre nasjoner.
Også dataene fra mer enn 5550 skutte vågehvaler av alle størrelser er entydige. Det er skudd i brystet på hvalen som sikrer det beste resultatet.
Det er heller ikke dekning for påstanden om at granaten ikke har noen effekt om den detonerer ved utgang i brysthulen eller rett ved dyret.
Den raskt dødelige effekten av granaten skyldes ikke splinter, men de voldsomme trykkbølgene som oppstår og slår ut funksjonen til organer som er vitale for kroppsfunksjonene.
Især gjelder dette sentralnervesystemet (hjernen). Denne effekten som i litteraturen beskrives som «blast-induced neurotrauma», er velkjent fra ofre under krig og terrorbombing.
Effekten på hjernen blir ikke mindre, men forsterkes ved detonasjon under vann, som er et tettere medium enn luft. Påstanden er derfor ikke riktig.
Skudd mot hjerne/nakke er vanligvis momentant dødelig. Men hjernen som målområde ved bruk av harpunkanon kan ikke anbefales av dyrevernmessige hensyn.
På samme måte som i storviltjakt er det altfor lett å bomme – eller skadeskyte dyret.
Liten hjerne
Hjernen hos vågehvalen er relativt liten. Den er ca 15 cm høy og 20 cm bred hos en liten/middels stor hval.
Den ligger ca. 20-40 cm inne i skallen og utgjør et altfor lite skuddmål for en harpunkanon med en 15-17 kg harpun og med hval og båt i bevegelse. Selv rifla som er et langt mer presist våpen enn harpunkanon, brukes sjelden til å skyte mot hjernen på hvalen med før dyret er ved båtsiden.
Hjerneskudd må være enda mer komplisert dersom harpunen skal skade hjernen og drepe dyret, men stoppe før granaten går av, slik Kristiansen hevder å få til.
Men lar dette seg gjennomføre i praksis?
Harpun med granat (15-17 kg), har en fart på 90 m/s og ifølge Kristiansen skytes hvalene på korte hold.
Dersom harpunen skal få tilstrekkelig feste for innhaling av den døde hvalen, må den trenge minimum 50-60 cm inn skallen. Men går den så langt som 65–70 cm inn, sprenges granaten.
Altså må harpunen stoppe(s) når granaten er trengt inn til en dybde på mellom 50-60 og 65-70 cm i skallen. Det gir små marginer. I beste fall en margin på 20 cm for et vellykket resultat, i verste fall 5 cm, dersom granaten ikke skal sprenges.
Godt gjort med et prosjektil med en hastighet på 90 m/s og en rekkevidde på 100 meter.
Så til slutt et apropos.
Dersom harpunkanonen, ofte med åpne sikter og harpun med en line på slep, er så treffsikker at harpunen uten problemer kan treffe et bevegelig mål på 15–20 cm og i tillegg er så finstemt at det kan stilles inn dybde på skuddkanalen etter ønske, ville det vært enkelt å oppnå det målet vi har jobbet sammen mot i over 30 år; nemlig at hvalen som skytes skal dø momentant.
Og er dette tilfellet, burde vel også den årlige, obligatoriske skyteprøven med kanon endres etter realitetene.
Følgelig må størrelsen på blinken reduseres fra dagens 80 cm til 20-30 cm i diameter.
(Innlegget er tidligere publisert på Fiskeridirektoratets nettsider).
